«Jeg tuller ikke med deg, gutt,» hvisket han og gikk tilbake inn i skyggene av et stort eiketre. «Ikke gå tilbake til huset ditt. Gå til enhet 16. Akkurat nå.»
Før jeg i det hele tatt kunne forstå absurditeten i kommandoen hans – før jeg kunne kreve å få vite hvordan en død kvinne hadde gitt ham penger dagen før hun angivelig døde – surret en skarp, mekanisk vibrasjon mot hoften min.
Jeg dro telefonen min opp av frakkelommen. Jeg så ned på den glødende skjermen, og en bølge av ren, iskald frykt samlet seg i magen min. Synet mitt svømte.
Det var en tekstmelding. Fra morens mobilnummer.
Komme hjem alene.
Lungene mine satte seg fast. Jeg hadde personlig sett politiet overlevere den knuste telefonen hennes i en plastpose med bevismateriale. Hun hadde vært juridisk død i nesten en uke. Og likevel glødet det kjente kontaktbildet hennes på skjermen min like tilfeldig som om hun bare minnet meg på å kjøpe melk fra matbutikken.
Jeg løftet hodet voldsomt og lette rundt i området. Pastoren snakket fortsatt i vei om evig frelse. Tanten min, Linda, gråt høyt ned i et krøllete papirserviett. Richard Hale – morens sjef gjennom nitten år – sto nær første rad med bøyd hode i en billedskjønn demonstrasjon av bedriftens sorg. Absolutt ingen andre hadde vært vitne til samtalen. Earl gikk allerede tilbake til det tunge maskineriet sitt, med ryggen vendt mot meg.
