Mitt navn er Wendy Thomas. Jeg er tjueni år gammel, utdannet sykepleier og overlevende etter et drapsforsøk orkestrert av mannen som ga meg livet.
«Slipp henne. Vi betaler ikke for operasjonen.»
Faren min sa disse ordene til den behandlende kirurgen mens jeg lå i koma, med slangelignende rør i halsen, og hjertet mitt flagret som en fanget fugl mot et forslått ribbein. Han sa det ikke med tårer som kvalte stemmen. Han skrek det ikke i et anfall av sorgtynget galskap. Han sa det slik en misfornøyd kunde kansellerer et magasinabonnement.
Uten å nøle. Ingen skjelving. Bare forretninger.
Han signerte ordren om ikke gjenoppliving klokken 23:18 en regnfull tirsdag. Han signerte den ikke fordi legene fortalte ham at jeg var hjernedød. Han signerte den ikke fordi det ikke var noe håp. Han signerte den fordi faktureringsavdelingen ved St. Catherine’s Hospital – selve stedet jeg jobbet – hadde gitt ham et estimat.
Det var alt som skulle til for å veie verdien av min eksistens: et tall i et regneark.
