Seksti dager senere sprakk illusjonen. Han satt ved kjøkkenbordet mitt, unngikk blikket mitt, og spurte om jeg kanskje kunne hjelpe med bryllupsreiseutgiftene. De hadde fløyet til Maldivene. Tjueen dager i en privat villa over vannet. Den endelige regningen oversteg prisen på mitt aller første hjem. Jeg kapitulerte. Jeg hadde nylig likvidert noen eiendeler, solgt den gamle familiebungalowen og nedskalert til en praktisk leilighet med to soverom. Han er mitt eneste barn, rasjonaliserte jeg til de stille veggene. Det er hans bryllupsreise. Jeg kan tåle dette slaget bare denne ene gangen.
Det kom aldri til å bli bare én gang. I løpet av det påfølgende halve tiåret ble den økonomiske blødningen et rytmisk, parasittisk mønster. Telefonen min ville ringe, og Connor ville ha en omhyggelig innøvd tragedie klar. Siennas importerte SUV trengte en spesialisert girkassereparasjon. Deres splitter nye hjem krevde en oppgradert, toppmoderne ovn. Deres renrasede designerhund svelget en dekorativ stein, noe som resulterte i en katastrofal veterinærregning. Og jeg åpnet vesken min, gang på gang, fordi det er det biologiske imperativet til en mor. Jeg førte ingen regnskapsbok. Jeg krevde null renter. Jeg ville bare at gutten min skulle sove godt om natten.
De tektoniske platene i vår dynamikk flyttet seg endelig i fjor vår. Jeg var på deres obligatoriske søndagsmiddag. De bor i en nyutviklet enklave i Sherwood Park, en steril underavdeling av arkitektonisk mimikk hvor alle massive strukturer er identiske, bortsett fra den spesiallagde fargen på vindusskoddene. Deres er skifergrå med skarp elfenbenskant – aggressivt trendy, voldsomt dyrt.
Sienna stakk iPhonen sin i ansiktet mitt, den manikyrerte neglen hennes tappet raskt mot glasset. En felles bekjent hadde nettopp avsluttet et sommerferiested i British Columbia. Sienna skrollet febrilsk gjennom det digitale galleriet, mens hun kurret andpustent over den panoramautsikt over innsjøen og det spesiallagde sedertre-boblebadet som var senket ned i den utvidede
