Del 1: Sprekken i mørket
Mørket hadde vært min eneste følgesvenn i tre måneder. Det var ikke fredelig svart; det var en tung, kvelende ull som hadde viklet seg rundt hodet mitt i det øyeblikket airbagen utløstes og verden knuste i lyden av metall som knuste. Siden den gang hadde jeg levd i en verden av lyd og berøring – raslingen av laken, lukten av antiseptisk middel, og til slutt kvitringen av gresshopper i den bortgjemte landlige villaen foreldrene mine hadde leid for min rekonvalesens.
Men i morges brøt mørket.
Det startet som hodepine, en skarp smertepille bak øynene mine, etterfulgt av et kaleidoskop av grå statisk elektrisitet. Så, i et enkelt, andpustent øyeblikk, forsvant den statiske elektrisiteten. Jeg blunket, og de tunge grå gardinene på soverommet mitt svømte i fokus. Støvpartikler danset i en skive morgensol. Det intrikate blomstermønsteret på tapetet som jeg hadde tegnet med fingertuppene hundre ganger, avslørte endelig den falmede gule fargen.
Jeg kunne se.
Et hulk fanget seg i halsen min. Hjertet mitt hamret mot ribbeina som en fanget fugl. Jeg presset meg opp, hendene mine skalv da jeg berørte ansiktet mitt, og så så jeg på mine egne håndflater. Linjene, den bleke huden – alt var der. Jeg svingte beina over sengekanten, klar til å spurte ut i gangen og rope etter moren min, for å fortelle henne at mirakelet endelig hadde skjedd.
Men da føttene mine berørte det kalde tregulvet, fanget noe blikket mitt.
