Kapittel 1: Sandfundamentet
Duften av ny maling, sitronvoks og dyr, mørk mahogni fylte det hule rommet i den store foajeen. Jeg sto der, lent tungt på stokken min med sølvhåndtak, hånden min hvilte beskyttende over den massive, hovne kurven på min ni måneder gravide mage. Dette var mitt mesterverk. Som en selvbygd eiendomsutvikler hadde jeg bygget høyhus og luksusleiligheter over hele staten, men dette – denne vidstrakte, skreddersydde pensjonistvillaen til 1,5 millioner dollar som ligger i de bølgende åsene i det nordlige New York – var mitt kjærlighetstilbud. Det var en fysisk manifestasjon av min desperate, livslange bønn om foreldrenes bekreftelse.
«Jeg sørget for at hovedbadet har håndtak støpt i børstet nikkel, mamma», sa jeg og tvang frem et lyst smil mens jeg tørket en kald svetteperle av pannen. Braxton-Hicks-riene hadde vært heftige hele morgenen, men jeg ignorerte dem. «Og et hydroterapibadekar for leddgikten din. Alt er nullterskel. Du trenger aldri å bekymre deg for trapper igjen.»
Moren min, Helen, strøk en kritisk finger over kanten av den importerte italienske marmorbenkeplaten og sjekket for støv. Hun nynnet en uforpliktende tone.
Faren min, Arthur, kastet knapt et blikk på de spesiallagde flisene. De tunge støvlene hans dunket mot de plettfrie, brede eikeplankegulvene mens han gikk helt forbi hovedsoverommet og kikket gjennom panoramavinduene fra gulv til tak mot den sekundære annekset på den andre siden av gårdsplassen.
