«Fordi du har vært ute etter pengene våre siden dag én,» spyttet Victoria. «Du er en Casafortunas. En tyv.»
Mumlingen ble høyere. Telefoner dukket opp og tok opp. Jeg så på Carlos – og tryglet stille om at han skulle forsvare meg. Men han bare sto der med blikket slått ned.
Roberto gikk frem. «Ransak henne. Hvis hun er uskyldig, har hun ingenting å skjule.»
Hjertet mitt hamret. «Du kan ikke mene alvor.» Men Victoria og Isabela var allerede i ferd med å komme nærmere.
Før jeg rakk å reagere, grep de tak i armene mine. «Ikke rør meg!» ropte jeg og kjempet, men neglene deres gravde seg inn i huden min. De dro ned glidelåsen min. Kjolen min rev seg av.
Gisp runget gjennom den store salen mens jeg sto der i undertøyet mitt under lysekronens gjenskinn. To hundre telefoner fanget øyeblikket. Jeg kunne høre orkesteret slutte å spille, de svake klikkene fra kameraer, hviskingen «Tyv … gullgraver …»
Victoria ristet voldsomt på kjolen min. «Ingenting her,» fnyste hun. «Sjekk resten.»
«Vær så snill å slutt,» hulket jeg. «Jeg tok ingenting.»
Robertos stemme skar gjennom. «Få henne ut herfra.»
To vakter dro meg ut mens latteren fortsatte inne. Carlos rørte seg ikke. Ikke et ord.
De kastet meg ut på den kalde innkjørselen. Jeg krøllet meg sammen, hulkende, da musikken inne startet igjen. Så løp en ung betjent bort og la jakken sin rundt meg. Den lille vennligheten knuste meg fullstendig.
Med skjelvende hender lånte jeg telefonen hans og ringte det ene nummeret jeg hadde sverget at jeg aldri ville bruke.
«Pappa,» hvisket jeg gjennom tårene. «Jeg trenger deg.»
Det ble en pause – så min fars stemme, lav og farlig: «Ikke rør deg, jenta mi. Jeg kommer.»
Femten minutter senere fyltes nattehimmelen med lys.
Ti svarte SUV-er og et helikopter landet på eiendommen. Gjester løp til vinduene og hvisket. Da hoveddøren til limousinen åpnet seg, steg faren min ut.
Santiago Herrera – høy, sølvhåret, kommanderende. Makt strålte fra ham. Bak ham kom advokater, sikkerhetsvakter og byens politimester. Nyhetskameraer sirklet over dem.
Vaktene som hadde kastet meg ut sto nå stivnet idet faren min nærmet seg. Han slynget frakken rundt meg og hvisket: «Jeg er her nå.» Så, med en stemme som bar over gårdsplassen: «Hvem av dere rørte datteren min?»
Inne brøt det ut kaos. Victoria dukket opp i døren, indignert. «Dette er privat eiendom!»
Faren min smilte kaldt. «Ikke lenge.»
