Sersjant Jack Davis fra det amerikanske signalkorpset prøvde å slappe av. Etter ni måneder på et sted der hver lyd kunne være en trussel, skulle skravlingen og praten fra en veikantrestaurant i landlige Pennsylvania være en lindrende balsam. Han var på to ukers permisjon, en ensom biltur for å klarne hodet før han dro hjem. Han prøvde aktivt å slå av den delen av hjernen som analyserte, vurderte og lette etter problemer. Det viste seg å være vanskeligere enn han hadde forestilt seg.
Han var halvveis gjennom en tallerken med egg og bacon da de kom inn. En mann og en liten jente. Mannen, kledd i en dyr blazer, var kjekk og polert, men øynene hans var i konstant bevegelse og skannet rommet med en rastløs, rovlysten energi. Jenta, som ikke kunne ha vært mer enn åtte år gammel, var liten og blek og klamret seg til en elsket porselensdukke. Hun gikk med en anspent, bevoktet holdning, blikket festet på gulvet.
De tok en bås nær vinduet. Jacks trening, et dypt inngrodd instinkt han ikke kunne slå av, slo inn. Han noterte detaljene. Mannens dress var for ren for en lang biltur. Jentas kjole, selv om den var pen, var litt krøllete, som om hun hadde sovet i den. Det var ingen varme mellom dem, ikke den lette, kaotiske hengivenheten til en typisk far og datter.
Mannens kontroll var absolutt. Han bestilte for henne uten å spørre hva hun ville ha. Han arrangerte salt- og pepperbøssene i en perfekt, rett linje. Når jenta flyttet seg i setet, ville hånden hans pile ut og hvile på skulderen hennes, en gest som så ut som hengivenhet, men hadde tyngden av en kommando. Hun ville umiddelbart fryse til. Dette var ikke en familie på ferie. Dette var en mann med last, og lasten var en livredd liten jente.
