På innsiden forlot søsteren min meg aldri.
Så forandret alt seg i fjor.
Jeg var på en kort forretningsreise til en annen by – ingenting spesielt.
En kveld stoppet jeg innom et supermarked.
Jeg var sliten, distrahert og gikk mot kjekshyllen.
Det var da jeg så henne.
En liten jente sto der og sammenlignet nøye to esker med kjeks.
Da hun løftet armen, gled ermet hennes bakover.
På håndleddet hennes hadde hun et tynt, litt skrått armbånd – rødt og blått.
Jeg frøs til.
Da jeg var åtte, stjal jeg rødt og blått garn fra hobbyboksen og laget to identiske armbånd.
Ett til meg.
Ett til Mia.
«Bare så du ikke glemmer det,» sa jeg til henne.
Hun hadde det på seg den dagen de tok henne.
Jeg gikk bort til den lille jenta.
«Det er et veldig fint armbånd,» sa jeg.
«Mamma ga det til meg,» svarte hun stolt. «Hun sa at noen spesiell lagde det.»
En kvinne kom bort til oss med en eske med frokostblanding i hånden.
Jeg kjente henne igjen med en gang.
Øynene hennes.
Gangen hennes.
Måten hun hevet øyenbrynene litt på da hun leste etikettene.
Den lille jenta løp bort til henne.
«Mamma, kan vi få sjokoladen?»
Jeg tok et skritt frem før jeg mistet motet.
«Unnskyld meg,» sa jeg. «Kan jeg spørre – ga noen deg det armbåndet da du var barn?»
