Og idet jeg kjørte opp bakken som førte inn i deres eksklusive, inngjerdede nabolag, antydet de blinkende lysene fra et usynlig sikkerhetskjøretøy i det fjerne at den plettfrie illusjonen av Mercer-familien allerede spredte seg ut i gaten.
Kapittel 2: Porselensbydelen
Mercer-residensen lå som en kronjuvel i blindveien til en polert, buet blindvei i en av statens mest strengt bevoktede og velstående forsteder. 18 Hawthorne Lane. Det var en vidstrakt, moderne kolonial bygning med uberørt hvit murstein og skifertak. Da jeg kjørte lastebilen min inn i parken, og dekkene gniste hardt mot den omhyggelig kantede fortauskanten, traff den rene dissonansen i scenen meg som et fysisk slag.
Forhagen var et kvalmende søtt diorama av forstadsperfeksjon. Overdimensjonerte, pastellfargede plastegg var kunstferdig spredt utover det duggkyssede, smaragdgrønne gresset. Muntere små trekaniner sto vaktsomt nær azaleabuskene, og et massivt, profesjonelt trykt banner hang over den store verandaen med teksten «God påske». Fra et sted noen få hus lenger nede drev den uskyldige, klokkelignende latteren til nabolagsbarn i den friske brisen, blandet seg med den rike, velsmakende aromaen av en honningglasert skinke som strømmet ut fra Mercers’ åpne kjøkkenvindu.
Det så akkurat ut som den typen isolert, velstående fristed hvor ingenting stygt, voldelig eller upassende noen gang kunne tenkes å skje.
Jeg gadd ikke å bruke hellestien; jeg marsjerte rett over den fuktige plenen, og mine tunge støvler knuste et lilla plastegg i skarpe, taggete splinter. Før knokene mine i det hele tatt rakk å slå på den tunge eiketreet på inngangsdøren for et nytt bank, vred messinghåndtaket seg.
Ryan Mercer sto i terskelen
