Luften i bakgården luktet av tennvæske, svidd kjøtt og den klebrige, syntetiske søtheten fra min svigerinnes billige parfyme. Det var fjerde juli, en dag med nasjonal stolthet, men jeg følte meg som en krigsfange i min egen brors hjem.
Mitt navn er Evelyn Vance. For naboene som svermet på terrassen, holdt røde solokopper og lo altfor høyt, var jeg rett og slett «Marks søster». Den triste, arbeidsledige alenemoren som hadde flyttet inn på gjesterommet for tre måneder siden. Kvinnen som hadde på seg flekkete t-skjorter og rykket til ved høye lyder. Skammen.
Jeg sto ved grillen og snudde burgere med en mekanisk rytme. Broren min, Mark, var inne og så på kampen, og lot meg servere gjestene hans. Det var ordningen. De ga meg et tak; jeg ga dem trelldom og stillhet.
«Hei, gratissnydere får ikke ølpause», skrek en stemme bak meg.
Jeg snudde meg ikke. Jeg kjente den stemmen. Det var Sarah, brorens kone og den selvutnevnte dronningen av denne forstadsblindveien. Hun var en kvinne som svingte mannens lønnsslipp som et våpen og farens merke som et skjold.
«Jeg bare fjerner røyken, Sarah», sa jeg med lav stemme. Jeg holdt blikket festet på karbonadene som freste på risten. Disiplin. Det var det jeg sa til meg selv. Oppretthold disiplin.
«Vel, skynd deg. Pappa kommer snart, og han liker biffen sin medium-rare. Ikke ødelegg den slik du ødela karrieren din.»
